Mentsch is a family of activists, academics and artists seeking to explore the diversity of humankind. And we are not afraid of being spiritual. Follow us on Facebook, Instagram and Twitter.

Selvets Tidsalder

Det er noe pretensiøst over å påstå å vite hva vi i fremtiden vil kritisere, når vi snur oss og ser tilbake på vår egen tid. Men et forsøk på å utfordre det tatt-for-gitte i dagens diskurs er likevel interessant.

Individorientert samfunn og selvhjelpslitteratur

"Individualisme" er et begrep brukt for å beskrive kulturen vår. Det innebærer at vi har en implisitt forståelse om at frie valg, autonomi og fokus på individualitet gir velvære, og er den beste måten å organisere et samfunn på. Valgfrihet er en hjørnestein, og vi har nærmest en plikt til å være frie, og løsrive oss fra normer, tradisjoner og relasjonenes begrensninger. Motsatsen finner vi i mer østlige kulturer, som ofte defineres kollektivistisk. Der er selvet avhengig av andre, og opptrer ikke som en separat enhet.

Den individsentrerte mentaliteten manifesterer seg på ulike måter i vår kultur. Helt konkret ser vi det i selvhjelpslitteraturen. Fordelen med å trekke frem dette eksempelet, er at dette ikke bare er en antatt holdning i kulturen, den er også materialisert i bøker. Vi kjemper med andre ord ikke mot stråmenn, men faktiske murer av selvhjelpsbøker. 

Som litterær sjanger har selvhjelpslitteraturen trukket veksler på det økte fokuset på psykisk helse og den egosentrerte mentaliteten i samfunnet. Den er blitt et varemerke for vår moderne kultur og topper bestselgerlister. For det første utgjør dette en strømning som i mange tilfeller tviholder på ufalsifiserbare hypoteser, og tjener store penger på bøker og kurs. Mye kan sies om dette, men jeg vil heller se på noe langt viktigere, nemlig hvilke konsekvenser denne fremveksten får for kulturen vår. Selvhjelpslitteraturen (uavhengig av evidensgrunnlaget) bringer med seg et visst menneskesyn, som sammen med det individualistiske menneskesynet i kulturen generelt, skaper en uheldig synergi. 

Konsekvenser av den individsentrerte mentaliteten

Hvilke bivirkninger følger med denne individuelle dreiningen? Jeg vil utforske to kategorier: ideologiske og psykologiske bivirkninger.

Ideologiske bivirkninger. En individualistisk forståelse av mennesket påvirker ikke bare måten vi ser på enkeltmennesker, men også hvordan vi innordner samfunnet. Særlig selvhjelpslitteraturens gjennomgående mantra om at "man kan få til det man vil dersom man gjør de riktig grepene", er av typen budskap med slike ideologiske bivirkninger. 

For det første, selvhjelpsbølgen retter fokuset bort fra det sosiale og avhengige mennesket, til det individorienterte og uavhengige. Det er noe paradoksalt i å forkynne det uavhengige ved å stadig være avhengig av andres råd, slik psykiater Finn Skårderud har påpekt. For ikke å nevne at man skal "finne seg selv" i masseprodusert litteratur. Denne innoverskuing er ikke bare egosentrisk, men gjør også individet til en konsument av populærvitenskapelig psykologi. 

For det andre formidler selvhjelpslitteraturen og individfokuset implisitt at dersom man ikke "får til livet", er det individets feil. Dette vil uunngåelig få konsekvenser for menneskers mentale helse, og føre til skam og skyld når man ikke får det til. I USA mener Benet-Martìnez og Oishi (Handbook of Personality, Theory and Research, 2008) å se en sammenheng nettopp mellom den økte individualisering og angstforekomst (ss. 542-567). Videre får det konsekvenser for hvordan man ser på individets plass i sosiale institusjoner.  Dersom ulike livsutfall kun er individets egen fortjeneste kan man stille spørsmål ved hvilken hjelp staten skal yte. Eller om staten skal yte hjelp i det hele tatt. 

Til slutt kan det sterke fokuset på kontroll pasifiserer mennesker. Professor Ole Jacob Madsen peker på at det å heller regulere selvet og oppnå indre kontroll, innebærer også at man innfinner seg med situasjoner og ikke prøver å endre de ytre omstendighetene. Dette viser også hvor ufri individualismens forståelse av frihet fort blir, slik filosof Kaja Melsom har påpekt i hennes ide om et "frihetstyranni". Det blir derfor ikke bare problematisk for individet, men også den større sammenheng, den kultur, individet er en del av.

Psykologiske bivirkninger. I forlengelsen av de ideologiske bivirkningene, er det interessant å se på de psykologiske bivirkningene selvhjelpslitteraturen har for enkeltindividet. 

Mennesker er sosiale vesen. Ikke bare i starten av livet er mennesket avhengig av relasjoner til andre; igjennom hele livsløpet utvikles mennesket i samspill med andre. Det hviler en dobbelthet over menneskets natur som vi oppfatter intuitivt, nemlig at vi både er selvstendige individer, og at vi samtidig er helt avhengige av andre mennesker. Den individualistiske strømmingen tar imidlertid ikke vår sosiale natur på alvor. 

Rene empiriske data tyder og på menneskets sosiale natur ved at lykke først og fremst oppnås i relasjoner (se her og her). Videre viser psykologisk forskning at vi blir oss selv vel så mye utenfra og inn, som innenfra og ut, for eksempel tilskriver man generelt femti prosent av variasjonen i personlighet miljøfaktorer. Mennesker er med andre ord avhengig av en sosial kontekst, av anerkjennelse fra andre og speiling fra omgivelsene. 

Hva med fremgang og utvikling på personlig plan?

En mulig konklusjon av momentene over kan være at vi som mennesker slett ikke skal utvikle oss og stadig jage etter å bli bedre. Men er det en god konklusjon?

Aristoteles var en av de første til å fremheve viktigheten av å utvikle og oppfylle sitt potensiale. Han hevdet at det er et hvert menneskes plikt å etterstrebe å oppfylle og realisere sine iboende muligheter. Er det ikke det selvhjelpslitteraturen ønsker å hjelpe oss på vei med?

For å svare på det spørsmålet, må man først definere hva som er menneskets potensiale. Er menneskets potensiale individuell suksess og stadig bedre selvkontroll? I så fall kan man sikkert til en viss grad finne hjelp i selvhjelpslitteraturen og vår individualistiske kultur. Men hva om menneskets potensiale er noe mer? 

Som nevnt tidligere, tyder all psykologisk forskning på at mennesker blomstrer og utvikler seg positivt i relasjon med andre. Kan det da være at menneskets potensiale ligger i det mellommenneskelige fremfor det intrapersonlige? Irvin D. Yalom (eksistensiell ateistisk psykoterapeut) har i sitt eksistensielle rammeverk for psykoterapi definert fire viktige dimensjoner i pyskoterapi—og blant dem finner vi tanken på at vi i siste instans alltid er alene. Yalom kaller det eksistensiell isolasjon. I Kjærlighetens bøddel hevder Yalom at det ikke finnes noen løsning på denne isolasjonen, men at mennesker må frigjøre seg fra falske løsninger og godta den (1997).

Men er det slik at det ikke finnes noen løsninger på den eksistensielle isolasjonen? Ingen bro over den store kløften mellom "meg" og "andre", "meg" og "verden"? Løsningen må i så fall være å binde seg sammen med andre. Ordet "religion" kommer av "religare" som betyr å binde eller binde sammen (Oxford Dictionary). Religion tar menneskets isolasjon på alvor. Yalom påpeker i Religion og psykiatri: "Religion gir sterke former for sammenbinding. Et religiøst menneske finner trøst i å evig bli sett av en personlig guddom […] Og det er helt tydelig at den organiserte religionen tilbys sammenbinding" (2007, s. 48).

Intuitivt vil den individualistiske kulturen være med på å opprettholde denne eksistensielle isolasjonen. Hver mann for seg selv! Yalom hevder religion er en måte å oppløse denne eksistensielle isolasjonen: Selv om han personlig ikke tror på dens innhold, tror han på dens funksjon.

Sekulær frelse

Vi ser en stadig økt sekularisering i Vesten i dag. Og i tomrommet etter religion har det kraftige individfokuset fått plass til å vokse. Rent konkret kan man se dette individfokuset materialisert i den enorme selvhjelpslitteraturen. Målet er ikke å idealisere tidligere tider, men kan det være at mens religion har tapt terreng, som tidligere sikret menneskers grunnleggende behov og gjorde det mulig å oppfylle det menneskelige potensialet i relasjoner, så har vi fylt tomrommet med en uverdig erstatter? Ole Jacob Madsen betegner nettopp selvhjelpslitteraturen som en form for "sekulær frelse".

I et forsøk på modernisering og sekularisering har vi kastet ut religion, og gjort oss selv (individet) til gud. I lys av dette kan vi med rette spørre: Vet vi vårt eget best?

Gardeners, the Natural Conservatives?

Gardeners, the Natural Conservatives?

Tumbling Down a Quantum Rabbit Hole

Tumbling Down a Quantum Rabbit Hole