Mentsch is a family of activists, academics and artists seeking to explore the diversity of humankind. And we are not afraid of being spiritual. Follow us on Facebook, Instagram and Twitter.

Hva er vel en svane?

Hva er vel en svane?

Nå som været blir varmere og lysere, forvandles Oxford til noe udødelig. Det skyldes ikke bare at kirkene og bibliotekene og collegene våkner igjen, og at parkene og hagene blomstrer—det skyldes også vårens ritualer, som gjentas år etter år. Og noen av disse ritualene tar hele byen del i, som Summer Eights: den store firedagers regattaen som ble avholdt forrige uke.

I Summer Eights konkurrerer collegenes åtterbåter mot hverandre. Og denne regattaen ligner ikke de regattaene man gjerne kjenner fra de store romesterskapene, der båtene står oppstilt side om side. I Summer Eights står båtene oppstilt etter hverandre, i en lang rekke. Når startskuddet går, forsøker man å ta igjen båten foran. Dersom man greier dette, roper vinnerne tre ganger hipp-hipp hurra for taperne, og taperen svarer på tilsvarende vis (bare briter kunne funnet på en slik forordning). Og de som tar igjen båten foran seg samtlige dager, er elvens store helter.

Det utøves utvilsomt en viss brutalitet under Summer Eights: Dersom ikke båten foran gir opp, forsøker man regelrett å knuse inn i den (derav den britiske eufemismen: bumps racing). Og denne knusing, er noe collegebåtene får øvd seg på hele året. Det er nemlig stadig gjess på elven, spesielt om morgenen—jeg tror de sover der. Og disse gjessene kan man knuse slik som man vil.

Man må imidlertid sørge for at det faktisk er nettopp gjess man knuser, og ikke svaner. For svanene er født med privilegier: De er dronningens eiendom, no kidding. Man kan derfor, tro det eller ei, bli straffet for å knuse en svane. Dersom en svane kommer svømmende oppover elven under Summer Eights, stanses hele regattaen, mens man forsøker å lokke dem bort. Gjessene, derimot, stanser man ikke for. Det komiske er at svanene liksom anser sine privilegier som den mest naturlige ting i verden.

Og man kan nesten forstå det: For noen flotte fugler de, disse svanene! Så sterke, så grasiøse. Derfor vil vi som ror gjerne sammenligne oss med svanene (kanskje spesielt vi som ror for Queen’s College—vi tilhører jo allerede dronningen). De fleste av oss er nybegynnere, og føler oss vitterlig ikke som svaner når vi setter oss i båten for første gang. Men etter hvert som man trener og trener, blir man stadig bedre. Og dersom man blir en del av førsteåtteren, smelter man sammen med de syv andre roerne—for ikke å nevne den lille coxen som sitter bakerst og kommanderer. Her må alle stå til ansvar for alle. Hold deg unne puben dagene før regattaen! Trente du forresten nok i ferien?

Det er mye trening før Summer Eights. Nesten hver morgen, gjennom hele året, kommer vi ned til elven for å ro. I vinterhalvåreret damper og ånder elven; nå i sommerhalvåret yrer dyre- og fugleliv på breddene. Men langs den samme elven og de samme breddene, bor noen av byen fattigste i små båter. Når vi ror forbi dem, hender det vi vekker dem, og da slenger de forståelig nok dritt etter oss. Lydene og luktene av roing og natur blander seg med banning og skitten fyring.

Likesom langrenn fanger nordmenns folkelynne, fanger roingen det britiske folkelynnet. Når man sitter i åtterbåten, er man underlagt tradisjonene. En gang våget jeg å spørre om jeg kunne ro med hansker, ettersom det både var vind, regn og kuldegrader. Hendene mine kan ikke kjenne åren, trener! Da ble jeg fortalt med en relativt syrlig mine (igjen, som bare briter kan) at slik gjør vi ikke her: Vi har aldri rodd med hansker, og skal ei heller aldri ro med hansker. Under disse tradisjonene, tidvis uforståelige, blir båtens bevegelser stadig mer sammensmeltet. Man lider alene, der man stirrer inn i ryggen på kammeraten som sitter foran. Man lider alene, men alltid for felleskapet; ikke bare for kammeratene i båten, men for colleget generelt, og de temmelig elitistiske rosirklene spesielt. Å smelte sammen innebærer å lide, men naturligvis mye moro. Og når denne sammensmeltingen fullendes så å si, fremstår båten nettopp som den sterke og grasiøse svanen. Det finnes knapt noe vakrere.

For en nordmann, er det noe tiltrekkende men likevel fremmed over denne rokulturen. Langrenn er en langt mer ensom øvelse. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg smakte blod i munnen: Jeg var på gråten fordi jeg var så sliten, fordi jeg var alene, og fordi jeg strevet oppover noen voldsomme bakker. Også når man går sammen med andre, er man alene. Man kan liksom ikke fordele strevet. Men i denne aleneheten, oppstår det et merkverdig fellesskap. Selv om de som passerer deg i skogen eller i fjellet har brukt uhellige summer på Milslukern, eller bare kjøpt skiene på loppemarked, er det en slags absurd tilhørighet i løypa. Dette skyldes blant annet felles ritualer: Uansett utstyr og teknikk, er det Kvikklunchen man drar frem når man skal unne seg noe godt. Og felles ritualer, selv de som fremstår som ubetydelige, bryter ned øvrige sosio-økonomiske skiller.

I langrennene er det dessuten en forkjærlighet for det fri, som fanger en slags naturlig forakt for disse sosio-økonomiske skillene. Dette er naturligvis ikke noe som bare kjennetegner langrenn; nå som snøen har smeltet, fortsetter nordmenn med å gå i skogene—for ikke å nevne fjellene. Eller tenk bare på nakenbading! Når hvite og nakne kropper hiver seg uti de mørkeste tjern. Det er et eventyrlig skue. Det finnes knapt noe vakrere. Når jeg forteller om disse tingene, blir britene ofte beklemte. Man kan ikke annet å flire litt av dem. Og så sier de rett ut at slikt kan bare folk fra provinsen fortelle om, altså hvordan det mørke tjernet omfavner kroppen i denne kalde ekstasen. 

Før var dette noe jeg skjemmes over, at Norge for alltid vil være en provins til kontinentet—derfor skulle jeg ut av Norge. Og der, i utlandet, skulle jeg for alltid bo og leve. Men snart savnet jeg Norge, mitt Norge. Og nå ser jeg, at det provinsielle er kanskje det jeg savner mest. Det er noe av det deiligste med Norge. Hvem kan vel, for eksempel, feire sin egen frihet i like herlig naivitet, som det vi kan? Dette er noe menneskene fra kontinentet aldri helt kan forstå, samtidig som de trekkes mot det, endog misunner det. For det er nettopp denne friheten som gjør våre fremste kunstnere og intellektuelle interessante, også på kontinentet: møtet mellom kontinental høykultur på den ene siden, og den trolske og frie mystikken på den andre siden. Derfor er Ibsens så fabelaktig, derfor er Grieg så forlokkende.

Samtidig er det noe ubeskrivelig forlokkende med Summer Eights, også for en nordman. Her fungerer ritualene annerledes, de løfter den enkelte opp og frem: man æres som sportsmenn, man blir elvens herskere. Deretter feires man med overdådige fester. Vi er som svaner! Men det er umulig ikke å undres over hvorvidt det bare kan finnes slike svaner, fordi det også finnes gjess.

Andreas har rodd for Queens College sin M1.

A Pawn in the Game Called Life

A Pawn in the Game Called Life

David Chipperfield and The Culture of Deregulation

David Chipperfield and The Culture of Deregulation